Logikken
Logikken bak datalagringsdirektivet er som kjent at med mindre staten sikrer loggføring og lagring av når vi kommuniserer med hverandre via telefon og e-post, samt når vi gjorde det og hvor vi befant oss da kommunikasjonen fant sted, vil ikke denne informasjonen finnes (enkelt tilgjengelig) for staten, dersom vi i fremtiden begår noe kriminelt og disse opplysningene kunne ha bidratt til å oppklare saken. Denne logikken ble vedtatt som lov av et knapt stortingsflertall i vår.
Logikkens fullføring
Poenget er med andre ord å sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.
Vi mennesker kommuniserer imidlertid i økende grad via mange andre former for tekniske medier; så som Skype, diverse chatte-tjenester og andre sosiale samfunn på nett og, om enn i minkende grad, per brevpost. For ikke å glemme; vi møtes jo også fysisk, og snakker med hverandre – “under fire øyne”, som det heter.
Før vi ser på de rettslige, prinsipielle innsigelsene mot datalagringsdirektivet, la oss et øyeblikk i stedet akseptere dets egen logikk, og logikken til dem som hevder at vi må innføre slik tvangsloggføring av opplysningene om vår kommunikasjon via telefon og e-post, slik at politiet lettere skal kunne oppklare kriminalitet.
Hvorfor i all verden skal vi da akseptere at folk fremdeles skal kunne kommunisere aldeles fritt, uten noen som helst plikt til å loggføre noe som helst, så lenge kommunikasjonen forgår på andre måter enn via telefon og e-post?
Kan noen i Høyre eller Arbeiderpartiet gi oss et prinsipielt begrunnet svar på hvorfor det ikke også skal innføres en plikt for borgerne til å føre logg over nøyaktig de samme opplysningene om sin private kommunikasjon, når den skjer via andre tekniske medier enn telefon og e-post, eller når den skjer uten tekniske mellomledd, i fysiske møter?
Hvis vi risikerer å bli en kriminell frihavn, samt utsetter Norge for risiko for terror, med mindre datalagringsdirektivet innføres (som hevdet av Høyre, Arbeiderpartiet og politiet), er det da ikke uansvarlig å akseptere at borgerne har alle disse andre mulighetene til å kommunisere privat, uten noen som helst loggføring? Er ikke den datalagringen som foreløpig er vedtatt rett og slett for lite omfattende?
Svaret er åpenbart; å innføre tvangsloggføring av vår kommunikasjon utelukkende med hensyn til telefoni og e-post, er en logisk ufullstendighet. For å være sikker på at politiet skal ha tilgang til opplysninger om hvem som har kommunisert med hvem, samt hvor og når, den dagen en av oss kommer i dets søkelys, må langt flere kommunikasjonsformer omfattes av loggføringsplikten. Det er utelukkende praktiske – og eventuelt psykologisk-taktiske – grunner til at det foreløpig er begrenset til telefoni og e-post. Her har man kunnet vise til at vi allerede har funnet oss i en viss lagring, gjennom våre private avtaler med teleselskapene, og dermed brukt det prinsipielt falske argument at det ikke utgjør noen stor reell forskjell at sletterett erstattes med loggføringsplikt og sletteforbud.
Men som gjennomgått her, er logikken fullstendig uakseptabel i en demokratisk rettsstat.
Den bygger nemlig på en grunntanke om at borgernes rett til fri kommunikasjon, uten statlig kontroll og registrering, er en fare for samfunnet.
Logikken til rettslig prøving
Det er ingen tvil om at denne lovgivningen nå vil bli gjenstand for rettslig prøving. Slik den har blitt direkte eller indirekte i fem EU-stater hittil, med negativt utfall for implementeringen i alle tilfellene.
Ettersom et tiltak som dette rammer alle i og med den eventuelle ikrafttredelsen av tvangslagringen, kan i prinsippet en hver borger reise søksmål om berettigelsen av dette.
Hver av oss kan for eksempel, om vårt teleselskap lagrer en eller flere sett med kommunikasjonsdata som ikke er begrunnet i levering av de teletjenestene vi kjøper, sende krav om at opplysningene slettes. Under henvisning til vår rett til å disponere fritt over opplysninger om vår private kommunikasjon, jf først og fremst EMK artikkel 8. Se blant annet min artikkel «Datalagringsdirektivet – er dets krav til lagring forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon?», inntatt som kapitel 6 i boken Overvåkning i en rettsstat, Dag Wiese Schartum (red),
Fagbokforlaget 2010.
Om teleselskapet nekter, under henvisning til at det i henhold til en ny bestemmelse om lagringsplikt i ekomloven, er pålagt å lagre dette i seks måneder, kan man vise til at våre rettigheter etter Grunnloven og EMK går foran hva som står i ekomloven.
Våre rettigheter etter EMK går foran bestemmelser i annen, norsk lov, i tilfeller av motstrid.
Da må teleselskapet altså velge. Det kan velge å risikere å tape en rettssak mot oss, med eventuelt tilhørende erstatningskrav, fordi det nekter å slette opplysningene. Eller det kan velge å være enige med oss, og slette opplysningene – og risikere at staten straffeforfølger teleselskapet for brudd på lagringsplikten.
Ikke noe hyggelig dilemma for teleselskapet, med andre ord: Å lagre opplysninger som verken kunden eller teleselskapet ønsker å lagre, fordi staten vil sikre bevis mot kunden, for det tilfellet at kunden i fremtiden kommer i politiets søkelys.
Selv om teleselskapene egentlig ikke har noen som helst egeninteresse i å bruke penger og ressurser på å generere og oppbevare opplysninger om kundens kommunikasjon i et slikt bevisregister for staten, kan man forstå om de velger den løsning som gjør at de slipper straffeforfølgelse.
Da må teleselskapet altså la seg saksøke av en eller flere kunder, og i det søksmålet forsvare en lagringsplikt som det selv er motstander av. Man kan spørre seg hvor stort engasjementet blir i et slikt forsvar. Antagelig vil regjeringen føle seg mindre komfortabel med den tanken, og vurdere å begjære å få tre inn i saken som såkalt “partshjelp” på teleselskapets side. Det vil i så fall ytterligere understreke hvis interesser som forsvares.
Teleselskapene vil fremstå som ufrivillige angiveragenter for staten – truet med straffebestemmelser til systematisk, kontinuerlig og vilkårlig å samle inn, loggføre og
oppbevare opplysninger om alle kundenes forbindelser, nettverk og bevegelser, på statens vegne. Utelukkende med henblikk på bruk mot de samme personene, dersom staten i fremtiden mener at de har forbrutt seg mot en norm som staten har satt for akseptabel oppførsel.
Man kan tenke seg at en av saksøkerne er en tiåring (under kriminell lavalder) som bare ber om at opplysninger om all kommunikasjon med mor, far, besteforeldre slettes nå. Er det virkelig nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til kriminalitetsbekjempelse at opplysningene skal forbli tvangslagret i tilfelle tiåringen skulle bli mistenkt for alvorlig kriminalitet i løpet av det nærmeste året. Vi kan godt plassere “vår” tiåring i rullestol, som lam fra halsen ned – i et liv hvor elektronisk kommunikasjon er essensielt for å kunne ha kontakt med sine kjære. Og det finnes selvfølgelig utallige andre varianter av borgere vi kan tenke oss i saksøkerrollen – kanskje samlet i samme søksmål. Men det holder med én fri, lovlydig borger.
Og skulle en slik part, mot formodning, tape saken i norske domstoler, fordi norske domstoler svarer “ja” på det siste spørsmålet, kan saken bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Da er det Den norske stat som blir motparten til tiåringen.
